TITTEN TEI - ET LITE EKORN.
Jeg har ikke fortalt så mye om hunder og andre dyr, men vi hadde en utrolig snill og tålmodig sort Labrador tispe med det velklingende navnet Blacky.
Vi fant aldri hennes grense. Hun var bare snill og kjærlig med alt og alle. Brydde seg ikke engang om sauene som det dengang på 70 og 80 -tallet var mange av rundt Brunkollen.
Så en dag hørte vi et lite og intenst hyl utenfor.  Helt utrolig, men der i bjerketreet hang det på hvert sitt lille blad en liten ekornunge og klorte seg fast.  De ble reddet og tatt inn i hus og lagt i en liten pappekse med litt vatt.
Vi fant aldri det redet de ev. hadde falt ut av. Så i stedet for tok vi dem altså inn. De ble loppet og luset og flasket etter beste skjønn.  De voskte og ble helt tamme for oss.  Den ene ungen bli gitt til Lise og havnet da i Lommedalen.
Den andre ble hos oss og fikk navnet Titten Tei.  Den vokste opp og ble stor og bestemt. Den var veldig tøff og gjorde akkurat som den ville. Selv hunden vår hadde den i sin makt. Den freste og slo etter den med labben når hunden forsøkte å snuse litt på den.  Den gjemte nøtter i pelsen på den stakkars hunden.  Om natten fant den seg alltid en god lomme i gangen som den sovnet i.  Vi bestemte oss for å ha den over vinteren, men at den så skulle tilbake til naturen neste sommer. Vi lot den komme og gå akkurat som den selv ville.
Den lekte opp og ned i trærne som et vanlig ekorn. Pen var den.  Men  duverden som den også kunne skremme folk.   Mellom stabburene står det en stor furu. Og herfra hadde den nye moro med å hopp ned på skulderen til folk som passerte.  Hver gang vi hørt et hyl - var det lett å tenke seg hva som skjedde.  En lettere forfjamset turist kunne meddele at den nettopp hadde blitt antastet av et ekorn !   Noen ganger fulgte den også med heli inn i kafeen og opp på disken.... Kan tro det var endel gjester som fikk store øye da vi snakket til den og ba den om å holde opp med det der...!  Vi lot som om dette var den naturligste ting på denne jord....
Den ble mere og mere vant til å klare seg ute og sent på høsten ble den borte.

KATTER PÅ BESØK.
Når fellesferien var et faktum - var det også et faktum at det kom katter til gårds.   De ble vel bare sluppet ut ved forsljellige parkeringsplasser her og der fordi det ikke passet å ha dem i ferien..  Og til oss kom det flere.
Dette var ikke sky skogskatter med katter som tydelig var vant til folk. Kjelne og flotte katter som riktignok kunne være lilt pjuskete etter kanskje noen døgn ute i de store skoger.  Vi hørte mjauing både her og der - og noen kom sågar hel inn på tunet - eller halvt gjemte seg under et av stabburene.  Vår datter var veldig opptatt av dette og kom ofte bærende på en ny.  Selvsagt kunne ikke vi redde alle disse og ta dem inn...  men en gang lot jeg meg overtale.  Den hadde allerede fått navnet Pusur og var en utrolig flott orange og hvit katt.  Men hvordan ville det gå å ta den inn.  Der hadde vi jo hund fra før.
Vel, vi tok den med opp i leiligheten og bare slapp den løs. Den være jo fort at vi hadde hun og gikk langs veggene og så ut som en opp-ned U.  Hunden vår Blacky løftet såvidt på hodet og konstaterte at det var en  katt i huset og la seg ned til å sove videre.....
Tro det eller ei: men en halv time senere sto de og drakk av samme melke-skål ! 

ELGEN PÅ MYRA.
Det var mye elg i nærheten - noe sporene viste.  Og det var ikke sjelden vi også møtte flokker med elg på hverdager langs veien opp.  En gang kunne vi telle 12 elg.  Det hyggeligste møte med elgen var vel en sommer hvor vi kunne stille klokken etter elgen - om vi bare fulgte med.  Hver ettermiddag ca 1715 kom den ruslende ut på myra nedenfor Brunkollen sammen med sin kalv.  Det hendte vi satt oss opp for å vente.  Etterhvert ble den vant til oss - bare vi ikke kom for nærme-

TIUR SOM VILLE LEKE..
Anders og Kathrine (som forøvrig er de eneste barna som er "født "på Brunkollen), pleide ofte å ake med kjelke fra stabburene og ned bakken.
Og ofte var det besøk av skolevenner og venninner som overnattet.
En slik kveld kom Kathrine løpende over tunet og inn til oss på kjøkkenet hvor vi som vanlig var opptatt med å bake til neste dag.. "Det sitter en stooor fugl i treet - kom og se".   Ja ja - jeg kommer..    5 minutter senere kom hun inn pånytt og uttrykte:  "pappa - fuglen er nede på bakken hos oss"...
Da måtte jeg ut for å se.  Joda en stor tiur hadde først landet og senere kommet helt ned på bakken.  Heldigvis var hundene våre inne.   Den var delvis tam og ganske forvirret. Om vi forsøkte å nærme oss den gikk den bare rundt treet.. og slik kunne vi holde på lenge. Tilslutt dro den avgårde - men det var en fantastisk nær-opplevelse !  Noen dager senere kunne vi lese i Budstikka om en "gal" tiur som hadde angrepet en bil i Lommedalen......  noen sammenheng ?

DET MAN IKKE VET, HAR MAN JO IKKE VONDT AV...
Jeg jobbet endel frivillig på hverdager med å rydde løyper i nærområdet rundt Brunkollen - Tjæregras - Skytterkollen  osv.
Øks og sag i sekken. Litt mat og en kaffetår.
Når man jobber på denne måten så setter man ofte fra seg sekken. Det var en fin forsommerdag jeg hadde vært en tur innover heiene mot Tjæregras.  Hadde vel vært borte en 2-3 timer.  Været var flott og jeg hadde hatt en fin tur.
Vel hjemme på Brunkollen setter jeg fra meg sekken utenfor huset idet jeg skulle sette meg ute sammen med noen andre.  Heldigvis tok jeg ikke med sekken inn.   Da var det liksom at sekken begynte å leve litt.... og ut kom en velvoksen huggorm !  Den hadde jeg altså hatt på ryggen med hjem....
Godt jeg ikke visste det.