I den første tiden innredet vi det vestre stabburet. Her bodde jeg i ukedagene, og vi begge sammen i weekenden. Vi leide samtidig en liten leilighet hos mine foreldre på Bekkestua. Nina praktiserte som lærer for å kunne betale
ned studielånet hun hadde. Vi kunne jo ikke bosette oss fast på Brunkollen med gjeld... Jeg dro ofte opp og ned til Brunkollen på ukedager. Så sånn sett oppfylte vi kontrakten. Vann hadde vi fått en løsning
på, og frakt-utfordringene hadde vi foreløpig løst med forskjellige spesialkjøretøy.
I 1974 hadde vi drevet Brunkollen i 3 år, og i dette året fikk vi en sønn. Han fikk navnet Anders. Vi hadde nå
flyttet inn i hovedbygningens 2. etg. hvor vi hadde fått endel hjelp av kommunen til den faste innredningen. "Prøvetiden" på Brunkollen var forlengst over. Det var nå på tide å tenke videre.
Det er så rart:
men etter at jeg overtok driften på Brunkollen, forsto jeg jo at noe av den tiden jeg hadde bak meg burde ha inneholdt utdanning innen for matfag. Sånn er det. Men,var det for sent? Jeg hadde jo sveipet innom litt teknisk utdannelse. Mange tok
sin utdannelse først når man var kommet opp i moden alder. For å gjøre en lang historie kort: via skole på fritid, og varierende praksis i mange forskjellige bedrifter, på kvelder og i ferier, endte jeg opp med å
ta eksamen som kokk, samtidg med kokkegjengen fra Grand. Dette var tidlig på 80-tallet. Og jeg besto med glans. Lettere å bli motivert når man er voksen og vet hva utdannelsen skal brukes til.
Annen glede: i 1976 fikk vi en datter:
navn Kathrine.
Strøm aggregat.
Litt strøm til belysning og annet forefallende,
ble etterhvert litt fristende. Vi visste nok det var utopi, men vi sendte inn en kombinert telefon- og strøm- søknad. Den som intet våger..... Så oppdaget vi en annonse fra et fa. på LIllestrøm, som solgte noen gamle
ombygde strømaggregater fra forsvarets overskuddslager. 110 Volt ombygget til 220 volt tilpasset norske forhold. Vi kjøpte et som vi plasserte under det østre stabburet. Dette ble stort sett benyttet til lys og div. håndverktøy.
Hadde ikke så stor kapasitet, og ble jo også veldig dyrt å drifte med bensin. Til nå hadde jo alt dreiet seg om gass og parafin på Brunkollen. Etterhvert
ble det fristende å la strømaggregatet gå endel timer hver kveld. Nåtiden innhentet oss.
Strøm: Se eget kapittel.
Telefon:
Etter en hendelse i 1974, som sastte en støkk i oss, (se annet sted) måtte vi gjøre et forsøk på å skaffe
oss en telefonisk forbindelse med omverdenen. Etter mye frem og tilbake endte vi opp med en brukt mobiltelefon (Stormo). Denne var simpleks (kun en kunne snakke av gangen). Pris: godt over 20.000,- Samtalepris ca kr. 3.- pr. minutt. Det sa seg selv at
det ikke ble så mange kosesamtaler med tanter. Men det gav oss en ny trygghet og mange nye muligheter i de praktiske gjøremålene.