BRUNKOLL-KLEIVA "På kjøretøyet skal godtfolk kjennes".
Gråtass.
Når man skal snakke om vei er det også naturlig å snakke om kjøretøyer.
Vi befinner oss altså helt i starten på 70-tallet, og vi har nettopp overtatt driften av Brunkollen. Veien frem til Brunkollen går fra Øverland gård og inn til Muren ca 4.5 km. Herfra er det en bratt og steinete kjerre- eller traktorvei opp det som med rette kalles Brunkollkleiva. Denne er 1.8 km lang og har en høydeforskjell mellom Muren og Brunkollen på ca. høydemeter.
Men det var det som var,- og da var det å gjøre det beste ut av det. Vi kjøpte en gammel Volvo og en brukt traktor av merke "Gråtass". Og en henger som kunne koples over fra det ene til det andre. På Muren leide vi garasjeplass. Det var praktisk, for da fikk vi en mellomstasjon.
Turen fra Muren opp til Brunkollen gikk i gangfart og var rimelig steinete. I de verste "trappetinnene" oppover la vi på litt armert støp for å rette opp litt av det aller verste. Ser man grundig etter om man går denne kleiva i dag kan man ennå finne rester etter dette støpearbeidet.
Snøscooter.
Forsvaret hadde til salgs utrangerte snøscootere, og vi kjøpte en. (Varg).Det ble mange timers jobb, før den kunne brukes.
Med snøscooter om vinteren var det nesten som en fløyel-transport i forhold til traktor på sommerføre. Turen tok da bare noen minutter.
Terrengbil. Se bilde.
Så i 1973 kjøpte vi en rar liten bil som het Haflinger. (Se bildet).
Det var den første bilen som vi både kunne bruke på veien som en vanlig bil - og som kunne ta seg helt opp til Brunkollen med både oss og med last.
Hver høst hadde vi en sjau med å få opp all mineralvannet for vintersesongen.
Det ble organisert med to biler fra Jarlsberg og senere Nora fabrikker inn til Muren. Herfra ble all brusen fraktet opp kleiva med to traktorer og henger en hel dag. Kjelleren på Brunkollen rommet ca 400 kasser mineralvann. En av traktorførerne var bonden Enger fra Sæteren går. Han var i det hele tatt utrolig imøtekommende overfor oss. Jeg tror han syntes det var flott med et ungt par som valgte et liv i skogen. Vi var ofte innom ham og kona på Sætern gård når vi hadde tid for en kopp kaffe. På vinteren fikk vi Enger også til å frese veien fra muren og opp til Brunkollen. Da var det ingen sak å bruke den lille terrengbilen helt opp ! Skiløperne skrøt av dette. De fikk det faktisk også bedre i kleiva da. Mye tryggere å kjøre ned!
Alle disse transport-løsningene, var våre egne private investeringer, uten noen støtte fra Bærum kommune.
Terrengbilen var fin, men litt for liten for denne transporten over tid. Den tjente oss bra i mange år, men til slutt måtte den gi tapt. Vi var da så heldige at vi fikk låne en 4x4 traktor med lasteplan av Park og Idrettsvesenet i kommunen. Med denne måtte jeg også ta noen andre, vanskelige transporter for kommunen.
"Holen", den lille husmannsplassen rett før man kommer til "Mellom".
Postkassene sto på Øverland. Vi pleide også å ta med oss posten innover til Eugen Gulbrandsen, som bodde alene på Holen. Holen brant ned den 20.8.1973 med et tragisk resultat ved at Gulbrandsen brant inne. På Holen kan man se rester etter huset den dag i dag. Stedet er ikke blitt bygget opp igjen.