Det gikk en vei ...
I sin tid (vet ikke når) ble det anlagt en god skogsbilvei innover og oppover i Løvenskiolds skoger. En av dem stoppet litt innenfor "Skuta" (berømt utsiktspunkt). Veien stoppet brått ved skillet mot Bærum kommunes eiendom hvor også Brunkollen lå. Herfra og inn til selve turisthytta var det ca 600 meter som manglet. Kan ikke fatte at ikke kommunen kunne samarbeide med Løvenskiold dengang om å få ført den siste biten helt fram. Dermed hadde de løst alle transportproblemer og trygget driften av Brunkollen. Men slik ble det altså ikke. "Veien" fra Muren og opp ville aldri kunne blir en sikker og god adkomstvei - til det er det alt for bratt og ulendt.
Vi fikk en kjøretillatelse fra Løvenskiold om å benytte veien som lå der siden vi var en fastboende familie. Men, som sagt, det gjensto ca 600 meter.. Allikevel fant vi det formålstjenelig på sommertid å benytte denne til enden og så gå med sekk og bør opp og inn den siste biten. Når det var tung transport var vi fortsatt henvist til å benytte veien inn til Muren og videre opp kleiva.
Det gikk hardt ut over våre transportmidler, og vi fikk derfor låne en traktor med lasteplan av kommunen for å sikre transporten til stedet - til vi eventuelt fikk orden på bilvei helt frem.. Traktor: Bucher med Leyland dieselmotor.
Senhøstes hvert år var det et selsomt syn, når to store Jarlsberg og Nora biler kjørte inn til Muren og hvor det så ble lastet over på to traktorer og kjørt i skytteltrafikk opp til Brunkollen. Det tok en hel dag å få de 3-4 hundre kassene opp kleiva og frem. Heldigvis hadde Brunkollen en stor og god kjeller. Opptil ti mann kuknne være i sving og det ble servert "dugnads"- lapskaus til alle. Turgåere flest visste lite om hva som lå bak av innsats for å få seg en brus på kollen.
Vi begynte å bearbeide de forskjellige instanser, kommunale og statlige, som hadde noe de skulle ha sagt om det å anlegge en vei i Marka. Det var ikke en helt enkel prosess. Hva var det det dreide seg om ? Jo det gikk en skogsbilvei 8 km innover - og så manglet det kun 600 meter. Det gikk slag i slag med befaringer i terrenget. Selv kjørte alle synserne bil til befaringene. Også de som var imot skogsbilveier kjørte. Og det ble hele tiden samlinger og lunsjer på Brunkollen, hvor de også fikk hilse på familien som bodde der. Smøring ? - kall det gjerne det. Det var utrolig interessant å høre argumenter for og i mot, for det var selvsagt begge deler.. Men de fleste syntes jo det var synd at det manglet 600 meter på en vei som allerede var 8000 meter lang. Vi kunne telle hele 20 forskjellige "instanser", grupper med uttalelsesrett - vi tror vi hadde ca 100 forskjellige enkeltpersoner på besøk i denne anledning.
Til slutt ble det vedtatt å bygge veibiten som de siste 600 meterne. Men pengene manglet.
Så i 1976 ble pengene bevilget og sent 1977 var veien et faktum.
Tro det ble feiret når vi kunne kjøre en vanlig bil helt frem til Brunkollen !
Livet for familien Hovelsrud (med to barn) ble en del lettere,
men ikke minst ble driften av stedet noe helt annet for all fremtid!
Fantastisk å tenke på alt vi nå kunne få til på stedet!