Tilfeldigheten ville at jeg nettopp hadde truffet en god og trivelig jente , med mange gode holdninger og interesser. Hun kjente også Brunkollen godt.
Jeg hadde falt pladask for NIna. Hun var nylig ferdig med lærerskolen, og følte
seg nok fri til å styre livet videre som hun selv ville. Jeg tok sjansen og spurte henne om hun kunne tenke seg å bo fast på Brunkollen med meg?
Og hun svarte Ja. Da var det hele avgjort.
FLYTTE INN.
Formelt overtok vi driften av Brunkollen i april 1971. Vi var enig om en ting: Her manglet det mye. Standarden for stedet var på et veldig lavt nivå. Sånn sett var det jo interessant å overta på dette stadium, for
her kunne det bare bli bedre. Grovt summert kunne man jo formulere det slik:
Tiden hadde på en måte stått stille her i dette hjørnet av bygda.
Vi hadde bestemt oss for å flytte
inn slik stedet var. Vi krevde ingen av disse tingene fra Bærum Kommune. Vi skulle overta driften slik stedet fremsto, men jeg lovet meg selv og Nina at dette slkulle vi nok begynne å jobbe med. Vei, vann og strøm. Men det ville ta
tid. Imens skulle vi betjene et publikum.
FAMILIE.
Nina og jeg flyttet inn på Brunkollen i april 1971 og vi giftet oss i 1972. Tenk å kunne starte opp på et sånt sted og kanskje bli en familie etter hvert. Og hvilket bosted! Midt i naturen. Jeg så
for meg dyreliv, turer innover i skogene, tiurleik, og hundeliv og masse annet! Alt dette skulle også barna få ta del i! Vi følte oss så heldig.
Men samtidig ville jeg også være realistisk: det
ville nok bli endel strie tørner og mange innsats-timer! Tidlig og sent. Brunkollen var jo på dette tidspunkt et sted som krevde mye innsats. Alle ærender måtte gjøres selv. Ingen kom til Brunkollen med varer. Og bilvei
fantes heller ikke. Transporten ble det som krevde focus og innsats fra dag en. Hvordan ordne seg enklest og billigst mulig? Her måtte fantasien taes i bruk.