Publikum begynte å kjenne stedet.  Jevnheten begynte å komme.  Det hele ble litt mere forutsigbart.  Det ble lettere å bemanne riktig - selv om det fortsatt var store variasjoner fra dag til dag.  Vi oppdaget noe rart med hensyn til variasjoner og likhet.  Ukens tre første dager : En uke var tirsdag en bra dag en anne uke kunne det være en dårlig dag, - men tilsammen kom ukens 3 første dager nesten alltid likt ut fra uke til uke, - når man summerte de tre dagene.

Vi kjørte jevnlig personalmøter med praktiske oppgaver og ikke minst motivajson og kundebehandling.  "Vi er ikke fornøyd før vi ser gjesten igjen ", ble vårt motto.
Etter hvert følte vi vel at vi begynte å få en god del faste gjester.  Både på dagtid og på kveldene. Personalet var blide og flinke til å behandle gjestene og vi fikk stadig større kundekrets.  🙂
Etterhvert som vi ble mere og mere venner med gjestene smittet det hele begge veier.  Det ble både hyggeliger å jobbe hos oss, - og gjestene ble hyggelige. Gjestene senket skuldrene når de fikk satt seg.
Vi følte at vi var på gang med noe... og tallene pekte nå rette veien.

Vi gjorde også om søndagsdriften til en slags stående buffet, - hvor hovedretten kom fra kjøkkenet mens man forskynte seg av en rikholdig salatbuffet og en dessertbuffet.  Barneretter med valgfri isdesserter fra isdisken. Alt til en familievennlg pris.  Det ble i prinsippet ingen ventetid for våre gjester og dessuten var dette ikke så personalkrevende som a la carte.
Det gikk stadig bedre, og vi begynte også å få et personlig forhold til våre mest trofaste gjester.
Overskudd på nederste linje allerde det andre hele driftsåret var visst ganske bra - ifølge bransjen !   Men vi hadde jo litt å ta igjen.