Alt forandrer seg.

Det som nå så ut som en stabil situasjon forandret seg brått og brutalt.
Finanskrisen på begynnelsen av 1990 tallet var et faktum for hele nasjonen.
Utlånene fra finansinstutusjonene hadde blitt for store og mange kunne ikke lenger betjene sine lån.   Historien har jo som alle vet gjentatt seg senere (skriver 2009)  - hvorfor går det ikke an å lære av tidligere hendelser?
Når bankene adverterer med "Kom idag og få lån på timen - uten sikkerhet.."
- da bør bjellene ringe.
Alt skjedde så brått.
Forandringene og ringvirkningene ble store.   Handelen gikk kraftig ned, og det gjalt for alle.   Dette er jo den største feilen man kan begå, dette resulterer jo bare i at mange mister arbeidet - noe som igjen forsterker den nedadgående spiralen.
For oss ble det også dramatisk.
Overtidsmiddagene ble borte på et blunk.  Og færre gjester hele veien,  mye stillere til lunsj og stille kvelder.   Alle skulle plutselig "spare".

Min enkle lille filosofi rundt dette tema kan gjerne beskrives slik:
En av de andre næringsdrivene i området var ikke lenger å se til lunsj slik han pleide.   Da jeg gikk for å besøke ham satt han i sin butikk med matpakke.
"Jammen" sa jeg - du må ikke slutte å komme til oss til lunsj ,for da får ikke jeg råd til å komme å handle hos deg........

I denne perioden fant vi på mange rare tilbud og tiltak.  Men det meste var jo lokketilbud og hadde mye med pris å gjøre.
Økonomien ble strammere også for oss. 
Og renten steg 1% for hver uke....  - akkurat som om det hjalp !
Plutselig opplevde vi banken som en motspiller i stedet for medspiller.

Før kunne du få kreditter uten sikkerhet på dagen.  Nå fikk du ikke lån om du så pansatte dine foreldre........    Dette er jo dårlig bankhådtverk i oppgangstider såvel som dårlig bankhåndtverk i nedgangstider.
Vi krympet inn på ansatte timer og jobbet omtrent døgnet rundt selv,
- og sendte pengen til banken. 
På det værste hadde vi en kassakredttrente på 18%  !
Dette kunne selvsagt ikke fortsette evig.

Vi ba om møte med banken i håp om at de kunne dempe sine krav og strekke litt på lån.   Svaret fra banken var ytterligere renteøkning. Vi var plutselig blitt en "risikokunde", som det het.  Det snudde jammen fort....

Det ble tilslutt den tunge vei også for oss - men vi fikk kommet oss inn igjen, og da uten banken. Vi bannet på at vi skulle rette ryggen igjen og komme helskinnet ut av dette.
Og driften tok seg sakte opp igjen, men fortsatt var overskuddet beskjedent.
Etter syv års drift var vi slitne.  Og i 1993 solgte vi oss ut.  Fra en bedrift som vi egentlig trivdes godt med.  Mange gode minner og hyggelig folk fra et lokalmiljø.
( I mellomtiden hadde vi kjøpt oss inn i det som dengang het: Øvrevoll Selskapskokaler og pensjonat. Men det er en annen histiroe....)

I dag er stedet en indisk restaurant, og så vidt vi vet, med godt besøk.
Det gleder oss. Vi besøker selv stedet en gang i blandt.